VIS #5 - TEMA: ONE MORE TIME, LET'S DO IT AGAIN!

Vis nummer 5, «One more time, let's do it again!», undersÞker kunstnerisk arbeid med repetisjoner og hva arbeid med gjentagelser kan lede til i kunstnerisk utviklingsarbeid. De syv eksposisjonene gir mange og sammensatte eksempler pÄ hvordan Ä «gjÞre noe en gang til» Äpner for rike kunstneriske praksiser, uttrykk og innsikter.

OECD Frascati-manualen definerer fem kriterier som mĂ„ innfris for at aktivitet skal kvalifisere som forskning og utvikling. Det femte kriteriet er at aktiviteten mĂ„ kunne overfĂžres eller reproduseres [1]. Å reprodusere forskning har vist seg mer krevende enn tidligere antatt, og det siste tiĂ„ret har det oppstĂ„tt en «reproduksjonskrise» i flere forskningsdisipliner [2]. Denne krisen omfatter ogsĂ„ de humanistiske fagene [3].

Det er legitimt Ä spÞrre om slike vitenskapelig baserte forskningskonsepter uten videre kan overfÞres til kunstnerisk utviklingsarbeid [4]. Et eksempel er tolkning av klassiske musikkrepertoar: Har det noen som helst mening Ä vurdere slik musikkutÞvelse i relasjon til vitenskapelige idealer om reproduksjon? Eller mÄ interpretasjon snarere betraktes som en aktivitet som forhandler frem et kunstnerisk spenningsfelt og mulighetsrom mellom nyskaping og forvalting av tradisjoner? Og mellom respekt for tidligere komponisters intensjoner og behovet for Ä Äpne opp for nye tolkninger, pÄ mÄter som leder frem til noe nytt?

Heller enn Ă„ drĂžfte spĂžrsmĂ„l om reproduksjon, Ăžnsker VIS #5 Ă„ reflektere over hva det kan lede til i kunstnerisk utviklingsarbeid nĂ„r man gjĂžr noe en gang til. Å gjĂžre noe igjen og igjen er vanlig i mange kunstneriske praksiser. UtĂžvende kunst krever innstudering (pĂ„ fransk: rĂ©pĂ©tition), og det som er ferdig innstudert fremfĂžres ofte flere ganger [5]. Andre kunstnere arbeider med serier av verk, eller kommer tilbake til et motiv, en tematikk eller et spĂžrsmĂ„l pĂ„ nytt og pĂ„ nytt. Mange kunstneriske prosjekter har nytte av Ă„ fĂ„ nye muligheter, og sĂŠrlig kan dette gjelde innen kunstnerisk utviklingsarbeid. Repetisjon kan vĂŠre resultat av beviste valg eller oppstĂ„ nĂ„r situasjoner, hendelser, bevegelser og handlinger gjentar seg innenfor den kunstneriske praksisen, sĂ„kalte «recurrences» [6]. Kunstnere kan arbeide med gjentagelser innenfor sin egen praksis, eller gĂ„ i dialog med andres arbeid ved Ă„ ny-lese, sette opp pĂ„ nytt, referere, reprodusere, appropriere, gjenbruke, sample eller «re-enacte» [7]. Brian Eno og Peter Schmidt forstĂ„r repetisjon som en form for endring [8]. Hvilke innsikter kan vokse frem ved Ă„ gjĂžre noe igjen og igjen over et lengre tidsrom? Hvordan kan kunstnerisk utviklingsarbeid trekke veksler pĂ„ og utvikles gjennom slike iterasjoner?

De syv eksposisjonene i denne utgaven av VIS gir mange og sammensatte eksempler pÄ hvordan Ä «gjÞre noe en gang til» Äpner for rike kunstneriske praksiser, uttrykk og innsikter.

Gjennom mer enn ti Ă„r har lydvandringer vĂŠrt en daglig rutine for Jacek Smolicki, som gjĂžr et feltopptak pĂ„ et minutt som en del av vandringen. Han beskriver dette som «minuting», som ogsĂ„ er det engelske ordet for Ă„ fĂžre referat. Over tid har disse korte og konsise lydloggene blitt et omfattende arkiv. Han deler tolv opptak fra arkivet, i en prosess som i seg selv har flere faser. Sammensettingen av bilder, tekst og lydfilenes avspillingslinjer blir en visuell vandring, en psykogeografisk derivĂ© gjennom arkivet og gjennom forskjellige steder til forskjellige tider. Tekstene er umiddelbare observasjoner da opptaket ble gjort. I arbeidet med eksposisjonen lytter og reflekterer Smolicki pĂ„ nytt, og finner nye lag av meninger som setter opptakene i bredere kontekst. Repetisjoner er sentralt i kunstpraksis sĂ„ vel som refleksjoner, som ogsĂ„ tematiserer repetisjoner og gjentagelser relatert til hverdagsliv, offentlige rom og det moderne sen-kapitalistiske og globale samfunnet. Over tid fĂ„r bruken av repetisjoner endringskraft og nye lag av meninger og perspektiver lokkes frem.

I samtalen mellom Michael Duch (bass) and Jeremy Welsh (video) kommer det frem hvordan arbeid med repetisjon har vĂŠrt viktig helt fra da de var studenter, med inspirasjon fra eksperimentell musikk, minimalisme, jazz, improvisasjon, dub, disco, pop, rock og billedkunst. I «Accumulator» legger nye fremfĂžringer seg som nye lag over tidligere versjoner, som multiple lydspor. Avstand i tid og rom kollapser pĂ„ lignende mĂ„ter til hva Eivind Buane beskriver som «teleskopisk lytting» [10]. I fremfĂžringen av «Mind is Moving» av Michael Pisaro (1996) kan videoarbeidet forstĂ„s bĂ„de som en parallell visuell tolkning og som en re-presentasjon av den tekstbaserte komposisjonen, omskrevet til et bevegelig grafisk partitur. Den tidsbaserte repetitive strukturen i partituret komplementeres romlig av symmetrien i videoen. Tolkningen av «Opus 17a» av Hanne Darboven (1984) er et portrett av Michael Duch som fremfĂžrer verket alene pĂ„ et studio. Øving alene er en velkjent situasjon for musikere, og her blir grensene flytende mellom verk, Ăžving og studie (etude). Musikerens arbeid synliggjĂžres etter hvert som det blir krevende for bĂ„de kropp og konsentrasjon Ă„ gjĂžre dette over lang tid. I videoen driver oppmerksomheten mot folk og biler som passerer i bakgrunnen. Realiseringen av Pauline Oliveros' «Horse Sings from Cloud» (1971) viser en lignende audiovisuell sensitivitet. Videoen er en formal visuell tolkning av det konseptuelle partituret, men gjengir ogsĂ„ pendlerens observasjon pĂ„ en buss eller et tog av landskap som driver forbi. Etter et Ă„r pĂ„ hjemmekontor er det noe nytt og forlokkende ved disse bildene.

Videoarbeidet «Year of the Pig with a Tatarian Maple» er en forlengelse av Annette Arlander sin serie med durative performances hvor hun opptrer med trĂŠr. Regel-baserte repetisjoner inngĂ„r pĂ„ lignende vis som hos Smolicki og Duch & Welsh. For eksempel er installasjonsversjonen en time-lapse av vidoer av ett minutts varighet fra hvert besĂžk til treet, lignende til Smolickis «minuiting». Repetisjoner oppstĂ„r pĂ„ smĂ„ og store skalaer, fra den faste rutinen som gjentas for hvert besĂžk til et makronivĂ„ som strekker seg over flere stor-skala performance-arbeid for kamera. Etter Ă„ ha gjort flere lignende arbeid fĂžr, er Arlander denne gangen sĂŠrlig opptatt av hva som skjer nĂ„r prosessen nĂ„r eller gĂ„r forbi et metningspunkt. Repetisjoner avdekker endring over tid, men vil potensialet til slutt vĂŠre uttĂžmt? Det synes ikke sĂ„. I stedet, etter hvert som prosessen fortsetter gjennom et helt Ă„r, dreier endringene fra Ă„ vĂŠre lineĂŠre til Ă„ bli syklisk. Dette resonerer med diskusjonen hos Smolicki av Lefebvre's skille mellom lineĂŠr og syklisk tid. De regelbaserte og repeterende prinsippene leder frem til erfaring med naturens sykliske tid. Den lineĂŠre produksjonslogikken og jaget fremover viker for tilstedevĂŠrelse i verden, bredere perspektiv og en forstĂ„else av tilvĂŠrelsen som fortlĂžpende tilblivelse. Aktivitet over tid kan bli meningsbĂŠrende i seg selv, uavhengig av eksterne nytteperspektiv. Noen ganger Ăžnsker man bare «att 'fortsĂ€tta sjunga'».

Elisa og Anna Sofia Rossholm sine billedessays tematiserer forholdet mellom menneske og natur i klassisk svensk naturfilm. Stillbilder fra originalfilmene gjenskapes som blyanttegninger, og kommentaren beskriver og reflekterer over innholdet i de opprinnelige filmene. Mens det fryste bildet kun er et Ăžyeblikk, krever tegning tid. Overgangen fra stillbilde til tegning gir dermed rom til Ă„ tenke. Å gjĂžre igjen med avstand i tid, er Ă„ gjĂžre pĂ„ en annen mĂ„te, og graver ut andre meningslag. Tiden og tidsĂ„nden som filmene ble til, kommer til syne, og det gjĂžr ogsĂ„ endringene i holdningen til landskap, natur og menneskene som opprinnelig bor der. Samlet viser filmene hvordan svensk fjellheim og villmark domestiseres pĂ„ 1940-tallet, ved inngangen til det som nĂ„ ofte beskrives som den antroposene tidsalderen.

PĂ„ samme tid skjer en omfattende byutvikling i Sverige, som respons pĂ„ industrialisering og knyttet til utviklingen av velferdssamfunnet [11]. Teppebankestativ ble en vanlig innretning i borettslag, og teppebanking er utgangspunkt for Livia Prawitz sitt assosiative arbeid. RengjĂžring og husarbeid er repetitivt, men uten Ă„ vĂŠre produktivt, og Simone de Beauvoir betraktet husarbeid som en form for tortur, et sisyfosarbeid med endelĂžse repetisjoner som fanger kvinnen i et evig nĂ„. Prawitz betrakter pisking i forhold til natur og kultur, renhold og hygiene, trussel og straff, og i et skjĂŠringsfelt mellom privat, offentlig og kroppslig sfĂŠre. Lignende perspektiv kommer opp som hos Smolicki og Arlander: NĂ„r vi hĂ„ndtere restene etter oss selv blir det tydelig at vi er en del av naturen omkring oss i en tid som ellers verdsetter fremskritt og profitt. Fra et slikt perspektiv kan renholdsarbeidet bli en aktiv motstandshandling som peker mot tilvĂŠrelsens sykliske kretslĂžp og livets forgjengelighet.

Eileen Gray's hus «E1027» og «Villa MĂŒller» av Adolf Loos er utgangspunkt for to kunstneriske arbeider av Emelie CarlĂ©n. Hun benytter en metode med prĂžver (rehearsals) basert pĂ„ konsept fra scenekunst for Ă„ kartlegge hvordan undersĂžkelser av historiske kilder og arkiv kan utlede andre og nye historier enn de som tidligere er etablert. BesĂžk ved begge husene og undersĂžkelser av museumsarkiv leder til en forstĂ„else av Eileen Gray's hus som et levende arkiv i seg selv, i kontinuerlig fornyelse og restaurering. BesĂžket ved Villa MĂŒller finner sted pĂ„ en dag da det er stengt for ordinĂŠre omvisninger. Men renhold og vedlikeholdsarbeid gjĂžr at huset fremstĂ„r som om det Ăžver pĂ„ Ă„ vĂŠre seg selv, som om det forbereder seg pĂ„ rollen som et levende hus. Eksposisjonen har form av et arkiv med kartotekkort. Dette er ikke et passivt lager, snarere inviterer arkivet til utprĂžvinger gjennom kontinuerlige repetisjoner av seg selv. CarlĂ©n sin tilnĂŠrming leder til nye lesninger av relasjoner mellom Eileen Gray og Adolf Loos, samtidig som Le Corbusier sin invaderende tilstedevĂŠrelse i «E1027» undertrykkes.

Pandemi og nedstenging har medfĂžrt store omveltninger og forstyrret mange deler av samfunnet. Likevel tok det ikke mange ukene fĂžr det dukket opp en meme pĂ„ Facebook som sa at «jeg visste ikke at endetiden ville innebĂŠre sĂ„ mye administrasjon». Hjemmekontoret har blitt et nytt offentlige rom, og det etableres nye rutiner, rytmer og repetisjoner. Monotoni og ensformighet er ogsĂ„ en del av opplevelsen av det siste Ă„ret. Josh Spears skildrer hvordan komposisjons- og improvisasjonsgruppen Bastard Assignments responderer kunstnerisk i den fĂžrste tiden etter nedstenging. Gruppen arbeidet fra fĂžr med musikk i et utvidet felt og beskjeftiget seg med internett- og popkultur, film, memer og virale videoer. Praksisen blir nettbasert og tar tidlig i bruk Zoom. Gradvis gjĂžr de seg kjent med de nye rammene og hvordan de innvirker pĂ„ mulighetene for samarbeid og formidling. En serie jam-sessions tilrettelegger for eksperimenter og studier, delt som YouTube-videoer. Ved «Ä gjĂžre det en gang til» Ăžver de seg frem mot nye uttrykksmuligheter. Flere runder med raske og rĂžffe utprĂžvinger utvikler fornemmelsen for hvordan de kan arbeide i nye format. I en prosess som trekker veksler pĂ„ tidligere praksis utforskes ogsĂ„ kontrapunktiske prinsipper og hvordan video kan fungere som partitur. Den eksperimenterende inngangen viser seg som en kompetanse som gjĂžr det mulig Ă„ respondere raskt og smidig pĂ„ nye og skiftende forhold, slik Spears sier det med et sitat fra Edward Henderson: «What's great about being an experimental musician and composer is that that's your starting point anyway. We're trained for it, we're ready.»

(Tittelen i utlysningen er et sitat fra teksten til en lÄt av Röyksopp og Robyn [9].)

Trond Lossius, redaktĂžr for VIS #5

Fotnoter:

[1] OECD. (2015). Frascati Manual 2015. Guidelines for collecting and reporting data on research and experimental development. The measurement of scientific, technological and innovation activities. Paris: OECD Publishing, p. 45.

[2] Baker, M. (2016). 1,500 scientists lift the lid on reproducibility. Nature533(7604), 452--454. https://doi.org/10.1038/533452a

[3] Peels, R., & Bouter, L. (2018). The possibility and desirability of replication in the humanities. Palgrave Communications4(1), 95. https://doi.org/10.1057/s41599-018-0149-x

[4] Ruiten, S. van, Wilson, M., & Borgdorff, H. (Eds.). (2013). SHARE: Handbook for artistic research education (Amsterdam, ELIA), p. 25.

[5] Crispin, Darla, Hultqvist, Anders and Lagerström, Cecilia (Eds). (2016). Repetitions and Reneges, PARSE Journal3, 7-11 (Gothenburg, University of Gothenburg). https://parsejournal.com/article/introduction-to-repetitions-and-reneges/

[6] Bandlien, B. Å. (2019). PhD-project: Recurrences - a method and practice within dance and choreography (2016-). Retrieved 15 December 2019, from PhD-project: Recurrences -a method and practice within dance and choreography (2016-) website: https://khioda.khio.no/khio-xmlui/handle/11250/2425899

[7] BĂ€rtĂ„s, Magnus (2020). History Now. Editorial. VIS -- Nordic Journal for Artistic Research3https://www.en.visjournal.nu/theme-history-now-3/

[8] «Repetition is a form of change.» Eno, B., & Schmidt, P. (2001). Oblique Strategies. Over one hundred worthwhile dilemmas (5th ed.) [Deck of cards].

[9] Berge, S., Brundtland, T., & Robyn. (2014). Do it again. Arts & Crafts. https://www.youtube.com/watch?v=btBSxtKzF6Q

[10] Buane, Eivind (2020). «Telescopic Listening. Probing layers of time with Schubert Lounge for singers and ensemble». VIS -- Nordic Journal for Artistic Research3https://www.researchcatalogue.net/view/639287/639288/0/0.

[11] Se ogsĂ„ Carlsson, Tina (2020). «Jag vet hur folkhemmet luktar». VIS -- Nordic Journal for Artistic Research3https://www.researchcatalogue.net/view/643911/643912/0/0.

Omslagsbild: Michael Duch, frĂ„n Accumulator 1. Surnadal Billag, April 2018

Bild
Bilde til VIS #5

MICHAEL DUCH, JEREMY WELSH

REITERATE, RERUN, REPEAT

Repetisjon spiller en sentral rolle innenfor mange ulike musikalske stilarter og sjangre. Repetisjon, rytme og mÞnster har ogsÄ viktige roller i billedkunst.

LĂ€s mer
Bild
BIlde til REITERATE, RERUN, REPEAT

ELISA ROSSHOLM, ANNA SOFIA ROSSHOLM

Naturfilm

Naturfilm bestÄr av tre kortare bildessÀer som reflekterar över relationen mellan mÀnniska och natur i klassisk svensk naturdokumentÀrfilm. I arbetet belyses ocksÄ hur distinktionen mellan natur och kultur förhandlas inom moderniteten.

LĂ€s mer
Bild
Bilde til Naturfilm

LIVIA PRAWITZ

PISKAN STÄLLNINGEN

GĂ„rden, tvĂ€ttstugan och piskplatsen Ă€r kollektiva inrĂ€ttningar i hemmets annars privata sfĂ€r. I Stockholm kan du hitta piskstĂ€llningar i mĂ„nga kvarter Ă€ven om de idag sĂ€llan anvĂ€nds. Att piska mattan Ă€r en akt som utförs i syfte att avlĂ€gsna smuts – resterna av liv.

LĂ€s mer
Bild
Bilde til PISKAN STÄLLNINGEN

EMELIE CARLÉN

HAUNTED HOUSES

Denna exposition handlar om processen bakom konstverken Haunted Houses and Cold Readings. Min forskning fokuserar pĂ„ de tvĂ„ modernistiska byggnaderna E1027 och Villa MĂŒller och arkitekterna bakom dem.

LĂ€s mer
Bild
Bilde til HAUNTED HOUSES