VIS #14 – TEMA: Hjertet av eksperimentet (og kunsten å feile)

«I am trying to be unfamiliar with what I’m doing.» ― John Cage 

I denne utgaven av VIS utforsker vi eksperimentelle kunstpraksiser og kunstnerisk forskning der eksperimentet utgjør selve kjernen i praksisen – hovedpulsen i kunstverket. Altså der utfallet av den kunstneriske prosessen er ukjent, og det endelige kunstneriske produktet ikke kan fastsettes på forhånd. 

I mange kunstneriske forskningsprosjekter og søknader ser det ut til å være et behov for et klart og spesifikt kunstnerisk resultat før selve prosjektet en gang er påbegynt. Men begrenser ikke det mulighetene innen eksperimentell kunst – der eksperimentet både er prosessen og, i enkelte tilfeller, selve kunstverket? 

Annika Borg er en av kunstnerne som presenteres i dette nummeret – nærmere bestemt hennes omfattende kunstprosjekt der hun har kastet terninger 101 ganger hver dag siden 1994. Med utgangspunkt i eksperimentelle metoder og tradisjoner innen tilfeldighetspraksiser, slik vi finner hos John Cage, Hanne Darboven og andre, får vi unik innsikt i hennes kunstverk, prosesser og metoder. Alexander Skantze bruker kunstig intelligens i stedet for terninger – et lignende grep for å utforske tilfeldighet – som et verktøy for å utfordre seg selv når han arbeider med og gjenbesøker manuset til den populære TV-serien Mordene i Sandhamn. AI spiller også en viktig rolle i forskningsprosjektet Gestaltology i ekposisjonen Gestaltology Encoded av Alessandra di Pisa og Robert Stasinski.

Det å feile er en vesentlig del av det å eksperimentere – både som kunstnerisk praksis og prosess – men hva vil det egentlig si å feile i denne sammenhengen? Og hvordan forstår vi det å feile innen kunst og kunstnerisk forskning? I dette nummeret av VIS reflekterer Marcia Nemer over sin manglende evne til å glemme – eller er det snarere en manglende evne til å huske? Simina Oprescu spør om seismisk aktivitet bør betraktes som en katastrofe, eller som «et spekulativt sted for vibrerende ustabilitet, justering og relasjonell spenning». Helene Berg undersøker kroppens bevegelser og hvordan det å feile i noe kan generere nye ideer. 

I enkelte tilfeller er det å feile til og med en forventet del av både prosess og resultat, slik som i Tom Johnsons komposisjon Failing – a very difficult piece for solo string bass. Her kan utøveren bare fortsette å feile – og feile bedre, for å parafrasere Beckett. I podkastserien Architecture Talks intervjuer Mimmi Strömbäck Stefano Boeri, som snakker om betydningen av det å feile – og om ønsket om å etablere et universitetsstudium viet utelukkende til arkitektoniske feil. 

Også i dette nummeret av VIS undersøker arkitekt-forsker Elina Koivisto hvordan «å drive arkitektonisk praksis innenfor rammen av feministisk romlig praksis kan åpne for avlæring av skadelige vaner og føre mot usikre, spekulative fremtider». Og i Ritchie Lux Kramárs eksposisjon spiller suffløren en sentral rolle i den kunstneriske undersøkelsen – som «en usett tilstedeværelse som gir replikkene til utøveren, sikrer kontinuitet og samtidig forblir skjult». 

Som med feil har også ordet «improvisasjon» til tider negative konnotasjoner i det daglige: vi mislyktes med oppgaven, så vi måtte improvisere for å løse den. Likevel kan både feil og improvisasjon forstås som positive drivkrefter i kunstnerisk arbeid. Samtidig endrer ordet «feil» betydning avhengig av konteksten. I dette nummeret av VIS ønsker vi å vise hvordan det å feile kan fungere både som metode og som en integrert del av prosessen – i kunstnerisk produksjon så vel som i forskning. 

Hvordan blir så eksperimentets prosess – med sine potensielle feil – synlig? Kan formatet eller presentasjonen i seg selv påvirke hvordan vi forstår den? Og kan «feil» skape en produktiv forstyrrelse – som åpner for flere lesninger og nye måter å se materialet på? 

Michael Duch, redaktör för VIS #14. Medredaktör Tale Næss.

VIS Redaktionskommitté 2025: Behzad Khosravi Noori, Eliot Moleba, Gunhild Mathea Husvik-Olaussen, Tale Næss, Michael Duch, Efva Lilja och Mia Engberg (Magnus Bärtås och Cecilia Roos till och med december 2024).

Bild från expositionen “Gestaltology Encoded ” av Alessandra di Pisa och Robert Stasinski, VIS #14.