Vis nummer 5, «One more time, let's do it again!», undersøker kunstnerisk arbeid med repetisjoner og hva arbeid med gjentagelser kan lede til i kunstnerisk utviklingsarbeid. De syv eksposisjonene gir mange og sammensatte eksempler på hvordan å «gjøre noe en gang til» åpner for rike kunstneriske praksiser, uttrykk og innsikter.

OECD Frascati-manualen definerer fem kriterier som må innfris for at aktivitet skal kvalifisere som forskning og utvikling. Det femte kriteriet er at aktiviteten må kunne overføres eller reproduseres [1]. Å reprodusere forskning har vist seg mer krevende enn tidligere antatt, og det siste tiåret har det oppstått en «reproduksjonskrise» i flere forskningsdisipliner [2]. Denne krisen omfatter også de humanistiske fagene [3].

Det er legitimt å spørre om slike vitenskapelig baserte forskningskonsepter uten videre kan overføres til kunstnerisk utviklingsarbeid [4]. Et eksempel er tolkning av klassiske musikkrepertoar: Har det noen som helst mening å vurdere slik musikkutøvelse i relasjon til vitenskapelige idealer om reproduksjon? Eller må interpretasjon snarere betraktes som en aktivitet som forhandler frem et kunstnerisk spenningsfelt og mulighetsrom mellom nyskaping og forvalting av tradisjoner? Og mellom respekt for tidligere komponisters intensjoner og behovet for å åpne opp for nye tolkninger, på måter som leder frem til noe nytt?

Heller enn å drøfte spørsmål om reproduksjon, ønsker VIS #5 å reflektere over hva det kan lede til i kunstnerisk utviklingsarbeid når man gjør noe en gang til. Å gjøre noe igjen og igjen er vanlig i mange kunstneriske praksiser. Utøvende kunst krever innstudering (på fransk: répétition), og det som er ferdig innstudert fremføres ofte flere ganger [5]. Andre kunstnere arbeider med serier av verk, eller kommer tilbake til et motiv, en tematikk eller et spørsmål på nytt og på nytt. Mange kunstneriske prosjekter har nytte av å få nye muligheter, og særlig kan dette gjelde innen kunstnerisk utviklingsarbeid. Repetisjon kan være resultat av beviste valg eller oppstå når situasjoner, hendelser, bevegelser og handlinger gjentar seg innenfor den kunstneriske praksisen, såkalte «recurrences» [6]. Kunstnere kan arbeide med gjentagelser innenfor sin egen praksis, eller gå i dialog med andres arbeid ved å ny-lese, sette opp på nytt, referere, reprodusere, appropriere, gjenbruke, sample eller «re-enacte» [7]. Brian Eno og Peter Schmidt forstår repetisjon som en form for endring [8]. Hvilke innsikter kan vokse frem ved å gjøre noe igjen og igjen over et lengre tidsrom? Hvordan kan kunstnerisk utviklingsarbeid trekke veksler på og utvikles gjennom slike iterasjoner?

De syv eksposisjonene i denne utgaven av VIS gir mange og sammensatte eksempler på hvordan å «gjøre noe en gang til» åpner for rike kunstneriske praksiser, uttrykk og innsikter.

Gjennom mer enn ti år har lydvandringer vært en daglig rutine for Jacek Smolicki, som gjør et feltopptak på et minutt som en del av vandringen. Han beskriver dette som «minuting», som også er det engelske ordet for å føre referat. Over tid har disse korte og konsise lydloggene blitt et omfattende arkiv. Han deler tolv opptak fra arkivet, i en prosess som i seg selv har flere faser. Sammensettingen av bilder, tekst og lydfilenes avspillingslinjer blir en visuell vandring, en psykogeografisk derivé gjennom arkivet og gjennom forskjellige steder til forskjellige tider. Tekstene er umiddelbare observasjoner da opptaket ble gjort. I arbeidet med eksposisjonen lytter og reflekterer Smolicki på nytt, og finner nye lag av meninger som setter opptakene i bredere kontekst. Repetisjoner er sentralt i kunstpraksis så vel som refleksjoner, som også tematiserer repetisjoner og gjentagelser relatert til hverdagsliv, offentlige rom og det moderne sen-kapitalistiske og globale samfunnet. Over tid får bruken av repetisjoner endringskraft og nye lag av meninger og perspektiver lokkes frem.

I samtalen mellom Michael Duch (bass) and Jeremy Welsh (video) kommer det frem hvordan arbeid med repetisjon har vært viktig helt fra da de var studenter, med inspirasjon fra eksperimentell musikk, minimalisme, jazz, improvisasjon, dub, disco, pop, rock og billedkunst. I «Accumulator» legger nye fremføringer seg som nye lag over tidligere versjoner, som multiple lydspor. Avstand i tid og rom kollapser på lignende måter til hva Eivind Buane beskriver som «teleskopisk lytting» [10]. I fremføringen av «Mind is Moving» av Michael Pisaro (1996) kan videoarbeidet forstås både som en parallell visuell tolkning og som en re-presentasjon av den tekstbaserte komposisjonen, omskrevet til et bevegelig grafisk partitur. Den tidsbaserte repetitive strukturen i partituret komplementeres romlig av symmetrien i videoen. Tolkningen av «Opus 17a» av Hanne Darboven (1984) er et portrett av Michael Duch som fremfører verket alene på et studio. Øving alene er en velkjent situasjon for musikere, og her blir grensene flytende mellom verk, øving og studie (etude). Musikerens arbeid synliggjøres etter hvert som det blir krevende for både kropp og konsentrasjon å gjøre dette over lang tid. I videoen driver oppmerksomheten mot folk og biler som passerer i bakgrunnen. Realiseringen av Pauline Oliveros' «Horse Sings from Cloud» (1971) viser en lignende audiovisuell sensitivitet. Videoen er en formal visuell tolkning av det konseptuelle partituret, men gjengir også pendlerens observasjon på en buss eller et tog av landskap som driver forbi. Etter et år på hjemmekontor er det noe nytt og forlokkende ved disse bildene.

Videoarbeidet «Year of the Pig with a Tatarian Maple» er en forlengelse av Annette Arlander sin serie med durative performances hvor hun opptrer med trær. Regel-baserte repetisjoner inngår på lignende vis som hos Smolicki og Duch & Welsh. For eksempel er installasjonsversjonen en time-lapse av vidoer av ett minutts varighet fra hvert besøk til treet, lignende til Smolickis «minuiting». Repetisjoner oppstår på små og store skalaer, fra den faste rutinen som gjentas for hvert besøk til et makronivå som strekker seg over flere stor-skala performance-arbeid for kamera. Etter å ha gjort flere lignende arbeid før, er Arlander denne gangen særlig opptatt av hva som skjer når prosessen når eller går forbi et metningspunkt. Repetisjoner avdekker endring over tid, men vil potensialet til slutt være uttømt? Det synes ikke så. I stedet, etter hvert som prosessen fortsetter gjennom et helt år, dreier endringene fra å være lineære til å bli syklisk. Dette resonerer med diskusjonen hos Smolicki av Lefebvre's skille mellom lineær og syklisk tid. De regelbaserte og repeterende prinsippene leder frem til erfaring med naturens sykliske tid. Den lineære produksjonslogikken og jaget fremover viker for tilstedeværelse i verden, bredere perspektiv og en forståelse av tilværelsen som fortløpende tilblivelse. Aktivitet over tid kan bli meningsbærende i seg selv, uavhengig av eksterne nytteperspektiv. Noen ganger ønsker man bare «att 'fortsätta sjunga'».

Elisa og Anna Sofia Rossholm sine billedessays tematiserer forholdet mellom menneske og natur i klassisk svensk naturfilm. Stillbilder fra originalfilmene gjenskapes som blyanttegninger, og kommentaren beskriver og reflekterer over innholdet i de opprinnelige filmene. Mens det fryste bildet kun er et øyeblikk, krever tegning tid. Overgangen fra stillbilde til tegning gir dermed rom til å tenke. Å gjøre igjen med avstand i tid, er å gjøre på en annen måte, og graver ut andre meningslag. Tiden og tidsånden som filmene ble til, kommer til syne, og det gjør også endringene i holdningen til landskap, natur og menneskene som opprinnelig bor der. Samlet viser filmene hvordan svensk fjellheim og villmark domestiseres på 1940-tallet, ved inngangen til det som nå ofte beskrives som den antroposene tidsalderen.

På samme tid skjer en omfattende byutvikling i Sverige, som respons på industrialisering og knyttet til utviklingen av velferdssamfunnet [11]. Teppebankestativ ble en vanlig innretning i borettslag, og teppebanking er utgangspunkt for Livia Prawitz sitt assosiative arbeid. Rengjøring og husarbeid er repetitivt, men uten å være produktivt, og Simone de Beauvoir betraktet husarbeid som en form for tortur, et sisyfosarbeid med endeløse repetisjoner som fanger kvinnen i et evig nå. Prawitz betrakter pisking i forhold til natur og kultur, renhold og hygiene, trussel og straff, og i et skjæringsfelt mellom privat, offentlig og kroppslig sfære. Lignende perspektiv kommer opp som hos Smolicki og Arlander: Når vi håndtere restene etter oss selv blir det tydelig at vi er en del av naturen omkring oss i en tid som ellers verdsetter fremskritt og profitt. Fra et slikt perspektiv kan renholdsarbeidet bli en aktiv motstandshandling som peker mot tilværelsens sykliske kretsløp og livets forgjengelighet.

Eileen Gray's hus «E1027» og «Villa Müller» av Adolf Loos er utgangspunkt for to kunstneriske arbeider av Emelie Carlén. Hun benytter en metode med prøver (rehearsals) basert på konsept fra scenekunst for å kartlegge hvordan undersøkelser av historiske kilder og arkiv kan utlede andre og nye historier enn de som tidligere er etablert. Besøk ved begge husene og undersøkelser av museumsarkiv leder til en forståelse av Eileen Gray's hus som et levende arkiv i seg selv, i kontinuerlig fornyelse og restaurering. Besøket ved Villa Müller finner sted på en dag da det er stengt for ordinære omvisninger. Men renhold og vedlikeholdsarbeid gjør at huset fremstår som om det øver på å være seg selv, som om det forbereder seg på rollen som et levende hus. Eksposisjonen har form av et arkiv med kartotekkort. Dette er ikke et passivt lager, snarere inviterer arkivet til utprøvinger gjennom kontinuerlige repetisjoner av seg selv. Carlén sin tilnærming leder til nye lesninger av relasjoner mellom Eileen Gray og Adolf Loos, samtidig som Le Corbusier sin invaderende tilstedeværelse i «E1027» undertrykkes.

Pandemi og nedstenging har medført store omveltninger og forstyrret mange deler av samfunnet. Likevel tok det ikke mange ukene før det dukket opp en meme på Facebook som sa at «jeg visste ikke at endetiden ville innebære så mye administrasjon». Hjemmekontoret har blitt et nytt offentlige rom, og det etableres nye rutiner, rytmer og repetisjoner. Monotoni og ensformighet er også en del av opplevelsen av det siste året. Josh Spears skildrer hvordan komposisjons- og improvisasjonsgruppen Bastard Assignments responderer kunstnerisk i den første tiden etter nedstenging. Gruppen arbeidet fra før med musikk i et utvidet felt og beskjeftiget seg med internett- og popkultur, film, memer og virale videoer. Praksisen blir nettbasert og tar tidlig i bruk Zoom. Gradvis gjør de seg kjent med de nye rammene og hvordan de innvirker på mulighetene for samarbeid og formidling. En serie jam-sessions tilrettelegger for eksperimenter og studier, delt som YouTube-videoer. Ved «å gjøre det en gang til» øver de seg frem mot nye uttrykksmuligheter. Flere runder med raske og røffe utprøvinger utvikler fornemmelsen for hvordan de kan arbeide i nye format. I en prosess som trekker veksler på tidligere praksis utforskes også kontrapunktiske prinsipper og hvordan video kan fungere som partitur. Den eksperimenterende inngangen viser seg som en kompetanse som gjør det mulig å respondere raskt og smidig på nye og skiftende forhold, slik Spears sier det med et sitat fra Edward Henderson: «What's great about being an experimental musician and composer is that that's your starting point anyway. We're trained for it, we're ready.»

(Tittelen i utlysningen er et sitat fra teksten til en låt av Röyksopp og Robyn [9].)

Trond Lossius, redaktør for VIS #5

Fotnoter:

[1] OECD. (2015). Frascati Manual 2015. Guidelines for collecting and reporting data on research and experimental development. The measurement of scientific, technological and innovation activities. Paris: OECD Publishing, p. 45.

[2] Baker, M. (2016). 1,500 scientists lift the lid on reproducibility. Nature, 533(7604), 452--454. https://doi.org/10.1038/533452a

[3] Peels, R., & Bouter, L. (2018). The possibility and desirability of replication in the humanities. Palgrave Communications, 4(1), 95. https://doi.org/10.1057/s41599-018-0149-x

[4] Ruiten, S. van, Wilson, M., & Borgdorff, H. (Eds.). (2013). SHARE: Handbook for artistic research education (Amsterdam, ELIA), p. 25.

[5] Crispin, Darla, Hultqvist, Anders and Lagerström, Cecilia (Eds). (2016). Repetitions and Reneges, PARSE Journal, 3, 7-11 (Gothenburg, University of Gothenburg). https://parsejournal.com/article/introduction-to-repetitions-and-reneges/

[6] Bandlien, B. Å. (2019). PhD-project: Recurrences - a method and practice within dance and choreography (2016-). Retrieved 15 December 2019, from PhD-project: Recurrences -a method and practice within dance and choreography (2016-) website: https://khioda.khio.no/khio-xmlui/handle/11250/2425899

[7] Bärtås, Magnus (2020). History Now. Editorial. VIS -- Nordic Journal for Artistic Research, 3. https://www.en.visjournal.nu/theme-history-now-3/

[8] «Repetition is a form of change.» Eno, B., & Schmidt, P. (2001). Oblique Strategies. Over one hundred worthwhile dilemmas (5th ed.) [Deck of cards].

[9] Berge, S., Brundtland, T., & Robyn. (2014). Do it again. Arts & Crafts. https://www.youtube.com/watch?v=btBSxtKzF6Q

[10] Buane, Eivind (2020). «Telescopic Listening. Probing layers of time with Schubert Lounge for singers and ensemble». VIS -- Nordic Journal for Artistic Research, 3. https://www.researchcatalogue.net/view/639287/639288/0/0.

[11] Se også Carlsson, Tina (2020). «Jag vet hur folkhemmet luktar». VIS -- Nordic Journal for Artistic Research, 3. https://www.researchcatalogue.net/view/643911/643912/0/0.

Omslagsbild: Michael Duch, från Accumulator 1. Surnadal Billag, April 2018