Ved å velge Risiko som tema for den første ordinære utgaven av VIS, knyttes det an til et temaområde som er både viktig og aktuelt. Ikke minst har de innsendte bidragene resultert i eksposisjoner hvor kunsten og forskningen ikke bare innebærer risiko, men hvor risiko i seg selv er en sentral drivkraft.

Kunst, forskning og risiko

Det å forbinde kunst og risiko er på samme tid både komplekst og viktig. I sin ytterste konsekvens kan man hevde at kunst uten risiko aldri vil bli fremstå som annet enn triviell dekor. Det er et element av risiko i alle spekulative handlinger, og for at kunsten skal oppleves som meningsbærende for oss, må den skapes under den forutsetning at konsekvensene ikke er gitt på forhånd. Følgelig må den også akseptere muligheten for å feile.

I likhet med det å lage kunst, er også forskning en spekulativ aktivitet som hele tiden søker å utfordre grensene for vedtatte sannheter. Men på samme tid vil systematisk forskningsmetodikk søke å avgrense risikoelementene som denne utforskende spekulasjonen innebærer. Forskningsmetodikk bestreber seg på å omskrive begrensete områder hvor det kan være et element av risiko, samtidig som andre usikkerheter og variabler elimineres slik at ikke forskningsresultatene blir forstyrret.

Hvordan er det da i kunstnerisk forskning? Skal kunstnerisk forskning være risikofylt i kunsten men legge bånd på seg i forskningen? Skal den søke en mellomløsning mellom vågemot og forbeholdenhet? Eller må vi finne metoder for kunstnerisk forskning som gir rom for større risiko enn for den vitenskapelige forskningen? Risikerer vi i så fall at kunstnerisk forskning og dens forskningsresultater mister sin legitimitet?

Betydningen av dette spørsmålet bør ikke undervurderes. Faktisk er det slik at kunsten oftere stilles overfor et dilemma når det å ta risiko skal måtte balanseres i en virkelighet som både kan være økonomisk usikker og kulturelt fiendtlig. Et symposium arrangert av Opera North og universitetet in Leeds i 2014 utfordret påstanden ”om at nøysomhet i verdensøkonomien har ført til at kunsten er mindre risikovillig”. I stedet er det skapt en konservativ forsiktighets kultur. En av konklusjonene var at mens det er mange måter å nærme seg risiko på, er det en egen kunst ”å løpe risiko på en god måte”. Mange av seminardeltakerne mente at det er viktig med samtaler om risiko i økonomisk og politisk krevende tider. En kultursektor som har tro på seg selv, kan bidra til at vi evner å forestille oss andre og mer spennende fremtidsscenarier gjennom å hjelpe samfunnet til å stille spørsmål ved seg selv, spørsmål som ikke blir stilt når vi slår oss til ro med status quo.(1)

Ved å velge Risiko som tema for den første ordinære utgaven av VIS, knyttes det an til et temaområde som er både viktig og aktuelt. Ikke minst har de innsendte bidragene resultert i eksposisjoner hvor kunsten og forskningen ikke bare innebærer risiko, men hvor risiko i seg selv er en sentral drivkraft. Når ”risiko” er springbrettet for kunstnerisk handling, følger det nettopp en søken etter måter ”å løpe risiko på en god måte”. Eksposisjonene som er samlet i dette nummeret favner vidt, men de deler en felles impuls og uttrykker egne forestillinger om kunsten å ta sjanser.

Rekkefølgen på bidragene i VIS # 1 følger en tematisk kurve. Det innledes med eksempler hvor elementer av personlig og fysisk risiko fungerer som katalysator for kunstnerisk utfoldelse. Det beveger seg videre mot undersøkelser av hvordan personlig vilje til å løpe risiko fører til handlinger som avdekker miljøfarer og utfordringer knyttet til eksil og migrasjon. Til slutt følger mer kunstnerisk stiliserte beretninger der mer håpefulle koblinger mellom risiko og oppdagelse gir opphav til nye forestillinger. Vi håper at eksposisjonene i dette nummeret vil invitere til videre debatt om hvordan både kunst og forskning kan vinne på å omfavne risiko som katalysator for nyskaping og originalitet.

(1) Matthew Boswell i https://www.artsprofessional.co.uk/magazine/276/article/art-risk